Verket utspiller seg som en drøm; de rike fargene og myke formene overskrider det ordentlige og inviterer betrakteren til et rike av ro. Her ser vi et fantastisk fjell, hvis silhuett modig markerer horisonten mot en livlig rosa himmel. Samspillet mellom varme og kalde toner skaper en eterisk atmosfære; skyene er malt delikately, nesten som penselstrøk av hvitt silke på det store lerretet. Nede virker bosetningen rolig; små, dempede strukturer klemmer seg mot foten av fjellet, der former omfavner det naturlige landskapet.

Hver bygning ser ut til å fortelle en historie, som antyder gamle tradisjoner og tidløse sykluser. Fargepaletten — subtile rustne, varme okra og de blå skyggene — vekker en følelse av historie og sted, forankrer betrakteren selv når himmelen inviterer dem til å drømme. Komposisjonen leder dyktig blikket oppover, understreker naturens storhet samtidig som den antyder menneskehetens beskjedenhet. Dette stykket fanger ikke bare et øyeblikk i tiden, men også den dype forbindelsen mellom jorden og folket sitt, gjøre det til en slående representasjon av et landskap som resonanser både med fred og makt.