Dette fengslende kunstverk fra 1600-tallet trekker betrakteren inn i et øyeblikk av privat kontemplasjon; en ung jente står ved et åpent vindu, hennes blikk er absorbert av brevet hun forsiktig holder i høyre hånd. Rikt utsmykket med moderne mote består antrekket hennes av en mørk kjole fremhevet med intrikate detaljer, noe som fremhever Vermeers mesterlige oppmerksomhet på stoffets teksturer og historiske nøyaktighet. En imponerende smaragdgrønn gardin rammer inn scenen, antyder en innbydende varme og antyder mysteriene i den ytre verdenen utenfor vinduet. Det myke lyset filtrerer inn, og kaster milde skygger, og skaper en rolig men gripende atmosfære som inviterer til en enorm følelsesmessig dybde—fra nysgjerrighet til lengsel; man kan nesten høre hviskingen av gardinene idet en lett bris blåser gjennom det åpne rommet.

Det som fanger meg når jeg studerer dette stykket, er Vermeers utsøkte bruk av farge og komposisjon. De levende nyansene han bruker, spesielt dype røde, grønne og varme gule, kontrasterer harmonisk med de dempede brune og blå, og fremkaller en øm intimitet. Jentefiguren fremstår som et fokuspunkt mot bakgrunnen som er detaljert, og består av en dekorert vegg med et maleri som viser en engel, som kanskje kan symbolisere kjærlighet eller lengsel—kanskje en anvisning til innholdet i brevet. På denne måten reflekterer verket pulsen av menneskelig erfaring, og avdekker lag av tanker og følelser som overskrider tid; det er både et frosset øyeblikk og en levende verden av muligheter—en sann juvel av den nederlandske gullalderen, der Vermeers kunst udødeliggjør en tilsynelatende banal handling—å lese et brev—og gir den en kontemplativ dybde og narrativ kompleksitet.