Verket åpner en scene som skildrer interaksjonen mellom liv og død, der en pasient ligger på operasjonsbordet, belyst av en urovekkende, men fascinerende palett. Edvard Munks teknikk gir figurene en flytende kvalitet som uttrykker bevegelse, følelser og det ofte oversette kaoset av kirurgi. Den sentrale figuren, en sårbar mann, er avbildet i bleke toner; hans kjøtt, nesten spøkelsesaktig, vekker en følelse av skrøpelighet og det nært forestående farvel til livet. I kontrast samles livlige røde penselstrøk rundt ham, som fungerer som et påtrengende minne både om menneskets fysisitet og de harde realitetene av kirurgisk intervensjon.

Rundt dette gripende øyeblikket finnes figurer som nesten paradoksalt virker rolige, kledd i hvitt, og ansiktene deres bærer preg av emosjonell tvetydighet. Er de vitner til en smerte de ikke kan tåle, eller vernere av en sårbar prosess? Bakgrunnen antydes bare – referanser til portretter som ser på avstand, som forsterker en følelse av voyeurisme og dom. Denne frenetiske blandingen av farger og former inviterer betrakteren til å oppleve den følelsesmessige vekten av øyeblikket, samtidig som den kaller på en urovekkende atmosfære som taler om kunstnerens eksistensielle bekymringer og hans fascinasjon for dødelighet. På begynnelsen av 1900-tallet, da Munch sloss med temaer av angst og fortvilelse, står dette verket som en sterk utforskning av menneskelig sårbarhet i møtet med uunngåelig skjebne.