I dette gripende verket utspiller scenen seg i et dystert, enkelt interiør, hvor en gruppe sørgende med mørke klær samles med uttrykk som gjenspeiler dyp sorg. Edvard Munch fanger mesterlig den følelsesmessige tyngden av øyeblikket med flytende, uttrykksfulle penselstrøk som gir en følelse av bevegelse blant figurene, som om de tiltrekkes ikke bare av delt smerte, men av en magnetisk kraft av tap.

Fargepaletten er slående, men samtidig subtil - nedsenket i jordfarger av brunt og oker som forsterker den melankolske atmosfæren. Bruken av blått, spesielt i bakgrunnen, formidler en urovekkende dybde som antyder en atmosfære fylt med følelsesmessig resonans. Hver figur er fylt med patos, med hodene nedbøyd og anspente kroppsholdninger som skaper et visuelt språk av sorg. Den tomme sengen i bakgrunnen symboliserer fravær på en slående måte, og etterlater et urovekkende rom som øker sorgen i dette intime øyeblikket. Dette verket reflekterer en blanding av personlig og universell sorg, og viser Munchs evne til å fange rå menneskelige følelser gjennom sin distinkte stil.