Denne uttrykksfulle svart-hvite etsningen viser en monumental ark som hviler på en steinete ås, med en enslig due som flyr mot den usikre himmelen. Arken dominerer den øvre halvdelen av komposisjonen, med sin massive trebåtstruktur detaljert med presise, nesten arkitektoniske linjer som formidler dens enorme størrelse og vekt. Nedenfor, i forgrunnen, utspiller det seg en kaotisk og dyster scene med sammenfiltrede menneske- og dyrefigurer som ligger spredt over bratte steiner og rennende vann, og symboliserer ettervirkningene av en stor flom. Bruken av chiaroscuro fremhever dramatiske kontraster mellom lys og mørke, og fremhever arken som et fyrtårn av håp midt i ødeleggelsen.

Komposisjonen leder naturlig betrakterens blikk fra de tragiske kroppene nedenfor opp mot den flygende duen, som fungerer som et poetisk symbol på overlevelse og fornyelse. Den nøye linjeføringen og kryssskrafferingen gir bildet en rik tekstur som muliggjør intrikate detaljer både i landskapet og figurene. Følelsesmessig vekker scenen en dyp følelse av tap, men også et skjørt optimistisk håp, og fanger spenningen mellom fortvilelse og frelse i denne bibelske fortellingen. Verket ble laget i 1866 og reflekterer 1800-tallets fascinasjon for religiøse temaer tolket gjennom romantikkens og realismen linser, og legemliggjør både åndelig symbolikk og menneskelig sårbarhet.