Malingen fanger den dynamiske skjønnheten til havet i Le Havre, hvor skyer dramatiske svirrer over, noe som skaper en atmosfærisk interaksjon mellom lys og skygge. Kunstneren bruker dyktig raske penselstrøk for å gjenskape de rullende bølgene, noe som gir oss en følelse av bevegelse som er både opplivende og rolig; den hvite skummet står i kontrast til de mørkere nyansene av vannet, noe som antyder dybde og en tumultarisk, men beroligende kraft. Kystlinjen er forsiktig gjengitt, som smelter sammen jordfarger med livlige blå—hver bølge ser ut til å hviske havets hemmeligheter.

I dette verket er Monets karakteristiske bruk av farge tydelig. Paletten—rik på blues og hvitt, med hint av oker—formidler en følelse av friskhet og klarhet, som om man nesten kunne føle den salte vinden gjennom seerens fantasi. Monets fokus på å fange flyktige øyeblikk inviterer betrakteren til å dykke inn i scenen, og fremkaller en emosjonell forbindelse med naturen. Dette stykket reflekterer ikke bare impressionismens vekt på lys og spontanitet, men posisjonerer også Monet som en innovativ observatør av pejse med hjertet nært ham.