I dette levende maleriet sprer en rik variasjon av roser seg ut av en prydelig vase, og utstråler en duft som nesten ser ut til å hoppe ut av lerretet. Monets energiske penselstrøk fanger de delikate kronbladene til rosene, variert fra myk rosa til dyp karmin, hvor hver blomst ser ut til å vibrere av liv. Rundt rosene er det en sky av små hvite blomster, sannsynligvis gypsophila, som gir en sky-lignende effekt som øker den samlede mykheten i buketten. Bakgrunnen, som er strukturert med en blanding av dempede toner, gir et perfekt bakgrunn, fremhever blomsterpraktigheten, samtidig som den gir en følelse av intimitet, som om man kikket inn i et elsket hjørne av et solfylt rom.

Komposisjonen drar betrakterens øyne inn mot et rolig, men livlig rom; samspillet av farger—myk grønn, hint av gult i vasen og de bleke gulvplankene—skaper en harmonisk balanse typisk for Monets stil. Det er en viss følelsesmessig vekt i dette stykket, da blomstene symboliserer flyktig skjønnhet og tidens flyt—som gjenklanger med den impresjonistiske filosofien. Historisk sett faller dette maleriet i en periode da Monet fordypet sin utforskning av stilleben, og viser en mesterlig kontroll av farge og lys som fortsatt resonnerer hos publikum i dag.