Verket fanger et rolig elvesyn nær Argenteuil, der båter grasiøst flyter på det stille vannet og mykt reflekterer fargene av himmelen. Under en myk gråblå tone ser lerretet nesten eterisk ut; de delikate penselstrøkene skaper en drømmende kvalitet som drar betrakteren inn i scenen. Kunstneren ser ut til å invitere oss til en stille morgen, kanskje tidlig på dagen når verden føles frisk; du kan nesten høre det milde klaskingen av vannet mot båtens skrog. Blant fartøyene kan man se et par figurer som driver med sine båter, noe som tilfører liv og aktivitet i midten av komposisjonen.

Monets mesterlige fargebruk fyller lerretet med myke pasteller: blekeblå, myke grønne og et suse av varme jordtoner som sammen bygger en harmonisk palett, som reflekterer naturens ro. Refleksjonen i vannet viser ikke bare båtene, men også atmosfæren av ro, noe som skaper en forbindelse mellom himmelen ovenfor og jorden under. Dette maleriet fungerer som en rørende påminnelse om impresjonismen sin interesse for lys og de flyktige øyeblikkene den fanger. I konteksten av slutten av 1800-tallet, eksemplifiserer dette stykket Monets voksende stil, en foregangsmann til moderne kunst, der tiden står stille i en flyktig verden, og gir oss mulighet til å nyte hvert penselstrøk og skjønnheten i enkelheten.