Liggende sløvt på en falmet sofa, personifiserer en kvinne både hvile og en urovekkende følelse av melankoli. Den hvite kjolen hennes, drapert løst og litt sløv, står i dramatisk kontrast til den jordnære bakgrunnen; den lyser nesten opp huden hennes, som får seeren til å merke seg hennes rolige, men triste ansikt. Skyggene leker forsiktig rundt figuren hennes, og skaper en myk, men merkbar spenning i komposisjonen. Den ene armen hviler slapt ved siden av henne, mens den andre strekker seg nærmest i resignasjon. Med denne posisjonen etterlater betrakteren seg med en urovekkende følelse av sårbarhet, som om hun har gitt etter for et emosjonelt tyngde som ligger over fysisk utmattelse.

Den dempede fargepaletten innkapsler denne stemningen; jordnære brune og myke hvite flekker sammen harmonisk, og ekkoer nyansene av menneskelige følelser. Mørke flasker og et glass, delvis skjult ved bordets kant, antyder en intim, kanskje problematisk nytelse. Hvert element synes å være omhyggelig arrangert, men det er også en uunngåelig følelse av forlatthet, som om tiden selv har stoppet opp i dette intime, drømmeaktige øyeblikket. Gjennom denne fremstillingen fanger kunstneren ikke bare kvinnens form, men også en komplisert emosjonell narrativ som gjaller dypt. Dette verket fungerer som en gripende refleksjon over menneskets sjels skjørhet og de byrdene vi ofte bærer i stillhet.