I dette kunstverket utfolder et storslått landskap seg foran betrakteren, omsluttet av en eterisk atmosfære som ser ut til å fange et øyeblikk rett etter sivilisasjonens gryte. Høye klipper, robuste og majestetiske, stiger dramatisk opp av jorden, og kaster dype skygger som veves sammen med det myke lyset fra solen som filtreres gjennom skyene. Det frodige grønne omgir steinene, med en blanding av trær, noen stående oppreist og andre mer spredt, og skaper et rikt tapet av teksturer og former. Den svingete stien som krysser scenen fører blikket dypere inn i landskapet, inviterer til utforskning og en følelse av oppdagelse. Fosser strømmer nedover det steinete terrenget, hvis milde lyder nesten er følbare, og smelter sammen i fredelige elver som svinger seg gjennom dalen nedenfor.

Fargepaletten er en symfoni av jordtoner – rike grønne, brune og tilfeldige eksplosjoner av blomster, supplert med de varme nyansene av sollys. Samspillet mellom lys og skygge gir dybde, og forsterker dramatikken og respekten for dette hellige rommet. Man kan nesten føle roen i scenen, men det er også en underliggende spenning; betrakteren er klar over naturens styrke og skrøpelighet. Historisk fungerer dette maleriet som en gripende påminnelse om romantikkens fascinasjon med det sublima og skjønnheten i vill natur, og det oppsummerer ofte det tumultariske forholdet mellom menneskeheten og den naturlige verden. Det feirer ikke bare et fysisk landskap, men også en filosofisk utforskning av menneskelig erfaring i møte med storhet og tid.