Denne fengslende scenen skildrer en rolig elvebredde på en grå, overskyet dag hvor dempede jordtoner og kalde gråfarger mykt smelter sammen i en pointillistisk teknikk som former hele landskapet. De enkelte fargene vibrerer subtilt på lerretet og skaper en glitrende effekt som inviterer betrakteren til å bli værende og ta inn den rolige atmosfæren. Komposisjonen leder blikket langs den tomme kaien, mot det stille vannet som speiler en fortøyd lekter, hvor en enslig figur tilfører en mediterende menneskelig tilstedeværelse midt i stillheten.

Det delikate samspillet mellom lys og skygge gir en følelse av rolig melankoli — en nøktern fortelling om dagliglivet ved elvebredden på slutten av 1800-tallet. Den nøye penselføringen og den myke paletten minner om den spirende impresjonismen, men med en tydelig vitenskapelig tilnærming til farge og form som er typisk for neoimpresjonismen. Verket feirer ikke bare den subtile skjønnheten i et hverdagsøyeblikk, men markerer også et betydelig kunstnerisk skifte ved å kombinere teknisk innovasjon med oppriktig følelse.