I denne fengslende scen blir man straks trukket inn i et rike hvor naturen danser og hvisker med livlige nyanser og milde penselstrøk. Den frodige løvverket rammer inn verket, og legger et delikat slør over den rolige vannflaten under, som glitrer med et mosaikk av blått og grønt. Flekk av hvitt punkterer sporadisk den grønne paletten, og antyder blomster som blomstrer og flyter over kanten av lerretet. Man kan nesten høre det lette raslingen fra bladene og de milde bølgene fra vannet, som skaper en beroligende atmosfære som inviterer til refleksjon og fred.

Komposisjonen fanger et øyeblikk på Île de la Grande Jatte, hvor et uklart hus stikker frem mellom trærne, med sin røde takprofil som en varig tilstedeværelse i den frodige bakgrunnen. Den dyktige bruken av prikkete lys, som forsiktig bryter gjennom grønt, forsterker tidens følelse — solens stråler danser lekent, lyser opp flater og kaster intrikate skygger. Dette maleriet er et betydelig speilbilde av impresjonismens bevegelse, som viser Monets evne til å kombinere følelser med naturlig skjønnhet. Det representerer ikke bare et sted, men vekker en dyp forbindelse med naturen, som gjenklanger i alle som har den lykken å stoppe opp og observere verden rundt seg.