Dette uttrykksfulle fjellandskapet fanger den rolige, men imponerende tilstedeværelsen av snødekte topper som rager under en vidstrakt himmel fylt med myke skyer. Kunstneren bruker en nøye teknikk som kombinerer myke penselstrøk som flytende gjengir de isete teksturene på toppene med mer taktile, grovere strøk som definerer den tette, frodige skogen nedenfor. Komposisjonen leder blikket naturlig fra den brusende bekken i forgrunnen — dens skummende vann som energisk renner over steiner — gjennom det varierte teppet av bar- og løvtrær, for til slutt å hvile på de majestetiske alpine gigantene. Fargepaletten domineres av jordaktige grønne og brune toner fra skogen, som kontrasterer skarpt mot de kalde hvite og blå nyansene på de fjerne toppene, alt badet i et mykt, nesten gyllent lys som gir liv og varme til scenen.

Maleriens følelsesmessige påvirkning er dyp — den inviterer betrakteren til å tre inn i denne avsidesliggende villmarken, å kjenne den friske fjelluften, høre den porlende bekken og oppleve naturens stille kraft og storhet. Skapt midt på 1800-tallet, følger verket den romantiske tradisjonen med å feire storslåtte naturlandskap, med vekt på både deres skjønnhet og overveldende skala. Det er et bevis på kunstnerens dyktighet i å balansere detaljert realisme med en poetisk atmosfære, noe som får betrakteren til å føle seg rotfestet i naturen og samtidig opphøyet av dens vidstrakte.