Denne uttrykksfulle vinterscenen trekker betrakteren inn i en stille, snødekket landsby med værbitte bygninger som står støtt mot kulden. Kunstnerens penselstrøk fanger dyktig teksturen i de slitte steinveggene og snøen som ligger på takene, og gir en påtagelig følelse av kulde i luften. Den dempede paletten av grått, brunt og mykt hvitt smelter harmonisk sammen og formidler den dystre stemningen av sen vinter, hvor livet synes å stå stille under en tung himmel.

Komposisjonen leder blikket langs det ruglete terrenget og de trappede husene, og skaper en følelse av dybde og tidens gang. Til tross for stillheten kan man nesten høre røyken stige fra pipene og føle den stille ensomheten i denne avsidesliggende landsbyen. Maleriet speiler ikke bare naturens barske realiteter, men også den utholdende ånden i menneskelig bosetting, og er en rørende hyllest til livet på landsbygda på slutten av 1800-tallet.