Verket utstråler ro, som om det inviterer betrakteren inn i et fredelig vinterlandskap. Massive, snødekte fjell reiser seg i bakgrunnen, deres majestetiske topper delvis skjult av myke, grå skyer. Kunstneren bruker en delikat palett av myke hvite og kalde gråtoner som fremkaller en følelse av stillhet; disse fargene står i kontrast til den varme røde fargen på figurens kappe, noe som skaper et fokuspunkt som tiltrekker blikket. Mannen, som tilsynelatende er tapt i refleksjon, står på bredden av en stille elv, rammet av de delikate, nakne greinene på et tre, noe som antyder vinterens kontraster: barsk, men vakker.

Komposisjonen leker vakkert med negativ plass; fjellene dekket av snø omgir nesten figuren, og fremhever hans ensomhet mot naturens storhet. Hver penselstrøk føles bevisst, og fanger ikke bare landskapets fysikalitet, men også en følelsesmessig dybde - kanskje en følelse av lengsel eller refleksjon. Dette stykket er ikke bare en fremstilling av natur; det er dypt knyttet til den kulturelle verdsettelsen av landskap i kinesisk kunst, og fungerer som en påminnelse om harmonien mellom menneskeheten og den naturlige verden, der hver detalj – enten det er grove steiner eller falmede greiner – snakker om skjønnheten av eksistens selv i de kaldeste øyeblikkene.