I dette fengslende verket utfolder en fredelig scene seg, dominert av den glimrende overflaten av en dam, der vannet fungerer som et speil som reflekterer naturens forbigående skjønnhet. Myke strøk av pastellblått og grønt veves sammen med varme innslag av gult og rosa, noe som gir en følelse av harmoni og fred. Løvet av vannliljene bærer forsiktig delikate blomster som ser ut til å flyte på overflaten; de gir en atmosfære av eleganse som inviterer betrakteren til å stoppe opp og reflektere over øyeblikket. Den subtile blandingen av farger skaper en drømmende stemning, mens samspillet mellom lys og skygge danner en dans på lerretet som hvisker hemmeligheter om ro. Det føles som om tiden har stoppet, noe som gir rom for refleksjon i naturens poesi.

Djupt forankret i impresjonistisk stil, avdekker teknikker som raske penselstrøk og fargelag Monets urokkelige fascinasjon for lys. Komposisjonen leder blikket fra forgrunnen, hvor livlige vannliljer flyter, gjennom de meditative blå dypene, før den leder opp til de eteriske refleksjonene av trærne og himmelen ovenfor. Denne smarte plasseringen forankrer ikke bare betrakteren, men skaper også en harmonisk rytme som fanger sansene. Historisk sett resonnerer dette verket med slutten av 1800-tallet, en tid for endringer i kunstnerisk oppfatning, som beveger seg mot anerkjennelse av inntrykk fremfor stive former, og bekrefter Monets betydning i denne revolusjonerende forandringen i kunstverdenen.