I kunstverket blir man straks imponert av den eteriske skjønnheten i et vinterlandskap - en utstrekning av myk, bølgende snø som dekker bakken som et delikat slør. To trær står som voktere, grenene tungt belastet av en frostig omfavnelse, og skaper en rolig, men iøynefallende kontrast mot den bleke bakgrunnen av den vinterlige scenen. Paletten, dominert av hvite, dempede blå og myke grå nyanser, vekker en følelse av ro; det er en hvisking av farge i stammene til trærne som gir en ny energi i vinterens kulde. Penselstrøkene er livlige, og minner om en myk dans mens strøkene svirrer og beveger seg over lerretet- og antyder både bevegelse og stillhet i den kalde luften; fresheten av snøen er nesten følbar.

Alltefter som betrakteren engasjerer seg med maleriet, blir han overveldet av en dyp følelse av fred; det er som om man kan høre den milde smygingen av vinden mellom trærne, knirkingen av snø under føttene. Historisk sett speiler verket overgangen til en mer uttrykksfull tilnærming til landskapsmaleriet på begynnelsen av 1900-tallet, og fanger naturens flyktige skjønnhet med varme og intimitet. Maleriet resonerer dypt med alle som er bekjente med vinterens stillhet, og fremkaller personlige minner og følelser, som minner oss om øyeblikk brukt i fred midt i snødekte landskap.