Verket omgir betrakteren med en fascinerende verden som kombinerer eldgamle strukturer med en mytologisk storslagenhet. Strukturer som minner om mesoamerikanske templer dukker opp blant svingende former av vann og luft, og vekker de mektige naturkreftene. De livlige blåfargene og eteriske hvite dominerer paletten, og skaper en drømmende atmosfære som man kan føle når man vandrer gjennom en glemt sivilisasjon.

Den dramatiske komposisjonen, preget av vinklede strukturer som kontrasterer med de flytende bølgene, tenner en følelse av bevegelse og følelser. Hver del synes å være levende, som om templene er fanget i et tumultartet øyeblikk. Bølgene slår mot fundamentene, og øker scenens hastverk og dynamikk. Denne følelsesmessige innvirkningen peker på samspillet mellom menneskeheten og jordens mektige krefter, og oppsummerer den evige kampen mot naturen. Dermed inviterer stykket subtilt til refleksjon om vår forbindelse til historien og den naturlige verden, og ekko med temaene av tap og motstandskraft som resonerer gjennom menneskelig erfaring.