Verket fanger en tett undervegetasjon, nesten som en hemmelig verden som ligger skjult under de høye trærne. Jeg blir umiddelbart tiltrukket av samspillet mellom lys og skygge; de livlige grønne nyansene og dempede jordfargene skaper et harmonisk, men komplekst vev. Penselstrøkene er energiske — de virvler og flyr over lerretet, inviterer til bevegelse — jeg kan nesten høre raslingen av blader og hviskingen fra skogen.

Vincent van Goghs unike stil gir liv til løvet, og fargevariasjonene antyder en dybde som både er innbydende og urovekkende. Sammenflettede grener hugger geometriske former ut av naturens kaos og forankrer betrakteren midt i denne livlige skjønnheten. Følelsesmessig er det en følelse av ro, men også med en intrige — man kan føle tiltrekningen av den naturlige skjønnheten og de uoppdagede hemmelighetene som den bærer. Malt i en tumultuos periode av sitt liv, resonnerer dette stykket med en rå ærlighet — kanskje reflekterer det hans egne kompleksiteter både i kunsten og i eksistensen.