Verket dykker ned i et mystisk landskap der surrealisme og natur veves sammen i en fantastisk omfavnelse. De høye, tynne formene av trærne – forbløffende antropomorfe med sine draperte figurer – ser ut til å svaje i en etereal vind, som skaper en følelse av liv som pulserer i stillheten i denne fredelige settingen. Spredte steiner og monumentale steinstrukturer vekker en gammel visdom, og antyder glemte ritualer eller himmelske justeringer. Livlige grønne farger dekker de bølgende bakkene, og antyder vitalitet og vekst, mens fjellene stiger opp i myke blå og grå toner, og forankrer scenen i majestetisk stillhet.

Farge spiller en sentral rolle, da varme toner står i kontrast til kalde skygger, og fremkaller følelser som er lik nostalgisk og undring. De myke overganger og de delikate penselstrøkene forsterker den drømmende kvaliteten i verket, og inviterer til kontemplasjon av både det kjente og det annen-mundane. Historisk sett faller denne perioden sammen med Roerichs ekskursjoner i Himalaya, der han søkte etter forbindelser mellom kunst og spiritualitet, noe som gjør at maleriet kan sees som en personlig refleksjon av hans erfaringer. Det er en feiring, ikke bare av natur, men også av de dypere fortellingene som binder det menneskelige til kosmos, etterlater betrakteren fascinert og lengtende etter en dialog med det usynlige.