Å, å stå foran dette synet, å bli badet i det flekkete lyset fra en provensalsk ettermiddag! Landskapet utfolder seg, som et billedvev vevd med utallige små strøk av ren farge. Kunstneren, mesteren av pointillisme, har dirigert en symfoni av nyanser, og lar øyet blande pigmentene, og skaper en forbløffende livlighet. Selve skalaen av klippene, som flankerer den rolige elven, er betagende; de står som vakter, overflatene deres er en mosaikk av syrin, okker og myke blåtoner.

Elven selv, en glitrende utstrekning, reflekterer himmelens varme toner, en blek rødme av rosa og gull. En grasiøs bro buer over vannet, og forbinder verden på begge sider. Landsbyen ligger i klippene, badet i sollys. Atmosfæren er rolig, kun avbrutt av elvens stille mumling og brisens milde berøring. Jeg kan nesten føle solen på huden min, lukten av jorden og scenens tidløse skjønnhet.