Dette stemningsfulle sjølandskapet fanger en tåkete dag hvor de tynne slør av tåke myker opp horisonten og visker ut grensene mellom sjø og himmel. Et seilskip med bleke seil driver rolig, og speilingen glitrer i det rolige, turkise vannet, mens en liten robåt med flere personer stille ror i forgrunnen. Komposisjonen balanserer de vertikale mastene mot den horisontale stillheten, og leder blikket inn i de mystiske dypene av tåkeinnhyllede klipper. Den pastellfargede paletten med myke grønne, rosa og blå toner skaper en rolig, nesten drømmeaktig atmosfære som gjennomsyrer scenen med ro og ettertanke.

Kunstnerens mesterlige håndtering av lys og luft, med myke kanter og subtile overganger, fremkaller en taktil følelse av fuktighet og kulde i tåken. Solen, en diffus kule lavt på horisonten, sprer sitt lys gjennom tåken, og fremhever øyeblikkets skjøre skjønnhet. Dette verket er et strålende eksempel på romantisk marinemaleri fra 1800-tallet, og inviterer betrakteren til å forsvinne i naturens stille mysterium og havets ensomme melankoli.