I dette fengslende stilleben dykker vi ned i et rikt vev av hvite roser, exuberantly arrangert i en enkel vase. Teksturen av kronbladene virker nesten håndgripelig, mens Van Goghs karakteristiske penselstrøk skaper en livlig følelse av bevegelse og vitalitet. Hver blomst ser ut til å puste liv, mot en pastellgrønn bakgrunn som forsterker lysstyrken deres; de myke nyansene vever seg sammen i en hypnotiserende dans, som trekker oppmerksomheten mot naturens skjønnhet og kompleksitet. Her fremkaller det livlige grønne en følelse av friskhet, i vakkert kontrast til de kremete hvite og de myke rosa blomstene.

Når betrakterens øyne reiser seg gjennom denne komposisjonen, kan man ikke unngå å føle en følelsesmessig forbindelse til verket. Den gledelige overfloden av blomster uttrykker ikke bare livets vitalitet, men også en følelse av det forbigående. Dette maleriet, som ble laget det siste året av Van Goghs liv, bærer en understrøm av lengsel og selvrefleksjon, som speiler kunstnerens egne kamper. Den fløyelsmyke teksturen av blomstene kommer fra Van Goghs palett, og avdekker hans unike tilnærming til farge og form, som gjenklang med en følelsesmessig kraft som går utover ren representasjon, og inviterer oss til å reflektere over det flyktige ved skjønnhet og eksistens.