Dette portrettet utstråler en delikat skjønnhet som fanger et øyeblikk så ømt, at betrakteren nesten kan føle den milde berøringen av vinden som synes å leke med den flytende håret til kvinnen. Hun prydes med en stor hatt som både fremkaller eleganse og et snev av lekende sjarm; dekorert med dype blomsterakenter som kontrasterer vakkert med hennes alabasterhud. Renoirs karakteristiske myke penselstrøk skaper en nesten drømmende kvalitet, og fremkaller en følelse av ro. Bakgrunnen er en abstrakt fargevirvel, en myk turkis som fremhever de gyldne nyansene av damens hår og den subtile tonen i leppene hennes.

Følelsesmessig minner dette maleriet oss om den flyktige ungdommen og tiltrekningen av den feminine formen—en utforskning av uskyld fanget i et øyeblikk av stille refleksjon. De elegante linjene i antrekket hennes drar blikket, og fører oss tilbake til de uttrykksfulle blå øynene hennes—innbydende, men litt tilbakeholdte. Historisk sett passer dette verket inn i Renoires bredere utforskning av skjønnhet og femininitet på begynnelsen av 1900-tallet, da han ofte presenterte kvinner i mykt, men kraftig lys. Det står som et bevis på impresjonismens evne til å forene realisme med en eterisk kvalitet, og for alltid eviggjøre et flyktig øyeblikk i tiden.