Midt i det frodige grønne av en overdådig hage, flyter denne fortryllende komposisjonen over av liv, eleganse og hviskende hemmeligheter. Kvinnen, ikledd storslåtte kjoler i rike nyanser, ser ut til å innkapsle nåde og sjarm fra en svunnen tid; deres antrekk er en deilig blanding av blå, rosa og dype røde, som kontrasterer elegant med den levende vegetasjonen og blomsterne som omgir dem. Da en kvinne bøyer seg ned for å berøre en blomsterklase, finnes det en håndgripelig følelse av ærbødighet og fascinasjon; handlingen av å berøre naturen er hellig, nesten rituell. Den vakre hagen, med sine buer flettet med blomster, fungerer som et bakgrunn som forsterker samspillet mellom karakterene, og skaper en intim, men livlig scene som trekker betrakteren nærmere.

Når jeg beskatter scenen, blir jeg imponert over Waterhouses utsøkte oppmerksomhet på detaljer - hver blomst, hver fold av stoffet, er fremstilt med monsunal presisjon, evokeing en taktil kvalitet som ser ut til å invitere berøring. Fargepaletten, selv om den er livlig, harmoniseres med myke, diffuse kanter som gir komposisjonen en drømmende kvalitet. De varme jordfargene står i kontrast til de livlige grønne og pastellblomstene, som vever seg sammen i en visuell symfoni som vekker nostalgi og undring; det er som om hver penselstrøk bærer essensen av en tid hvor eventyr og virkelighet ble integrert uten anstrengelse.