Et rolig landskap utfolder seg foran oss, gjennomsyret av lys etter et nylig regn. Scenen domineres av en livlig, grønn slette, frodig og innbydende, vakkert supplert av dype, dystre blånyanser i himmelen, som antyder de falmende restene av en storm. Dramatiske skyer svever over oss, virvlende og opprørt, men det er en følelse av ro som reflekteres i stillheten i markene under; det føles som verden nettopp har trukket et dypt åndedrag etter en stormfull uro.

I dette maleriet drar komposisjonen blikket mot en ensom struktur, kanskje en låve eller et hus, som sitter stille på toppen av en myk bakke. De vertikale linjene i bygningen kontrasterer med det bølgende landskapet, og skaper et sterkt fokuspunkt. Kuene beiter i forgrunnen, deres stillstand forsterker følelsen av ro som gjennomsyre scenen. Fargene har en strålende kvalitet, spesielt de grønne, som synes å skinne under det myke lyset som filtreres gjennom skyene. Dette vekker følelser av nostalgi og lengsel, og minner oss om enklere tider brukt i omfavnelsen av naturens skjønnhet.