Scenen utfolder seg med en ro som føles både kjent og dypt personlig. Maleriet fanger en klynge av hus som ligger inntil hverandre, med veggene gjengitt i myke, nesten kremete nyanser, som antyder det myke lyset fra en overskyet dag. Takene er et lappeteppe av teksturer og toner, som spenner fra dype, jordfargede brune til lysere, solkyssede gråtoner, som antyder alderen og karakteren til disse ydmyke boligene.

Komposisjonen trekker øyet gjennom scenen, og begynner med forgrunnen der jorden møter husene, et billedvev av grønt og brunt der landskapet reiser seg forsiktig. Penselstrøkene er synlige, strøkene skaper en følelse av bevegelse og liv, som om kunstneren hadde fanget selve pusten av scenen. Himmelen henger over hodet, et dempet lerret som lar boligene være det sanne motivet; helhetsinntrykket er av fredfull skjønnhet, og fanger et øyeblikk av stillhet og enkel glede i verdens hverdagsliv.