I dette fengslende verket blir vi nedsenket i en rustikk scene som kapsler inn enkelheten og motgangene ved landsbyliv. Et bord dominert av en dampende tallerken med poteter er omgitt av en gruppe bondefigurer. Hver og en, iført tradisjonelle klær, utstråler en følelse av nærhet og enhet. Hodene deres er dekket, enten av forkler eller enkle hodeplagg, noe som antyder kvinner som har arbeidet på markene. Det svake lyset som henger over bordet kaster skygger i rommet, noe som gir en dybde som nesten føles håndgripelig; det ser ut til å gjenspeile varmen i deres forening på tross av det harde miljøet rundt dem.

Fargepaletten er dominert av jordfarger—rike brune, dype svarte og dempede okrer—som minner om jorden under føttene deres og de beskjedne måltidene som opprettholder dem. Van Goghs teknikk gir en grov, men uttrykksfull kvalitet til penselstrøket, som formidler både tretthet og motstandskraft i arbeidet. Når jeg står foran dette verket, er den emosjonelle påvirkningen slående; man kan nesten føle sult, innsats og den uknuselige ånden til disse individene. Dette kunstverket er en kraftfull påminnelse om kampene bøndene møtte på slutten av 1800-tallet, som legemliggjør verdigheten av manuelt arbeid og betydningen av fellesskapet i vanskelige tider.