I dette uttrykksfulle landskapet blir seeren transportert til en rolig, men forstyrrende scene. Komposisjonen utfolder seg med en ensom figur til hest, som tar seg gjennom en vidstrakt, tåkete flate. Tåkeskyer snurrer rundt, og skaper en eterisk atmosfære; det dempede lyset antyder solens kamp for å bryte gjennom tåken. Til høyre står en spøkelsesaktig hestevogn delvis skjult i den virvlende tåken, dens tilstedeværelse føles mer enn den sees, og hvisker historier om tidligere reiser. Landskapet er et teppe av dempede jordfarger, hvor brune og gråtoner smelter sømløst inn i atmosfæren og fanger essensen av de skiftende årstidene. Det ensomme treet, nesten silhouett mot det myke lyset, står som en vakt i forgrunnen, og inviterer til refleksjon over motstandskraft og ensomhet.

Emosjonelt resonnerer stykket med en dyp følelse av stille refleksjon. Det er en forstyrrende stillhet her; det føles nesten som et øyeblikk fryst i tid, hvor den flyktige skjønnheten i naturen minner oss om den sykliske naturen av livet. Historisk sett reflekterer dette maleriet interessen for den naturlige verden som dominerte på 1900-tallet, og illustrerer det russiske landskapet med en sensitivitet som presser seeren til å knytte seg dypt til dets atmosfære. Betydningen av kunstneren ligger i sin evne til å formidle humør og følelser gjennom en kunstform som går ut over ren representasjon; det inviterer observatøren til å reflektere over hva som ligger bak det synlige, og fanger den flyktige, men fascinerende skjønnheten av en høsttining.