Scenen utfolder seg som en levende drøm, som fanger essensen av Jerusalems historiske arkitektur og det travle livet som skjer rundt. I forgrunnen viser en solfylt gårdsplass, prydet med svaiende hvite tak, under hvilke figurer samles, deres silhuetter antyder en livlig atmosfære av et marked. Den imponerende minareten, med sin markante form, reiser seg ved siden av gamle steinstrukturer, som sannsynligvis representerer Omar-moskeen, og reflekterer stedets dype historie. Disse elementene leder betrakterens blikk oppover, mot de spøkelsesaktige åsene som omgir byen, badet i myke jordtoner.

Gorbatovs penselstrøk er løse, men målrettede, og gir verket en rytmisk kvalitet som nesten etterligner livets ebb og flyt i den gamle byen. Fargepaletten er bestemt varm, dominert av oker og myke blåtoner som skaper en nesten komisk spenning; varmen fra de gyldne tonene gir en følelse av nostalgi, mens de kjøligere nyansene inviterer til ro og refleksjon. Dette kontrast gjør ikke bare verket mer visuelt tiltalende, men gir det også dypere emosjonell resonans, som om du kan føle solens varme sammen med historiske hviskingene som gjenklang i de brosteinsbelagte gatene. Gorbatov fanger ikke bare et sted, men også Jerusalems ånd, og kombinerer arkitektonisk prakt med den stille livskraften i hverdagen.