I dette imponerende verket står en praktfull eik i sterk kontrast til en bakgrunn av teksturerte linjer som vekker en følelse av vinterstillhet. De intrikate, snoede grenene, gravert med delikat presisjon, strekker seg utover, som om de lengter etter lys, men de utstråler samtidig en følelse av motstandskraft—en evig vitne til årstidens sykluser. Trådens sterke stamme, mørk og vridd, taler mye om alderen sin og de mange historiene den huser i barken sin. Den overordnede komposisjonen formidler en dyp ro, og inviterer seerne til å bli stående i kontemplasjon, og kanskje føle et glimt av sine egne minner som veves inn i dette bildet av det ensomme treet.

Bruken av linjer er avgjørende her, hvor Munch bruker en blanding av dristige penselstrøk som gir treet en tredimensjonal kvalitet, i sterk kontrast til den mer dempede bakgrunnen. Dette samspillet mellom den mørke, nesten karikaturaktige figuren av eiken og det lette, luftige antydet av skogen gir dybde og en følelsesmessig forankring til stykket. Med gjennomsiktige vasker og jordfarger bærer dette verket en stille melankoli som forener naturens skjønnhet med en refleksjon over tid, liv og essensen av eksistensen. Munchs skildring av eiken går utover bare representasjon — den inviterer oss til en dialog om utholdenhet og ensomhet, noe som gjør det til et gripende verk både i sin estetiske tiltrekningskraft og sin filosofiske dybde.