Dette dypt emosjonelle kunstverket viser en gripende scene av sorg og tap. Den sentrale figuren ligger livløs, med et rolig ansikt som kun er merket av døden stille melankoli; man kan nesten føle den påtagelige sorgen som stråler fra figurene rundt. Den sørgende kvinnen, sannsynligvis Andromache, fanger vår oppmerksomhet, hennes uttrykk er en dyp blanding av fortvilelse og kjærlighet. Den milde grepet fra et barn ved kneet hennes minner om uskyld i tragedien, som en tråd som forbinder dem til den avdøde.

Komposisjonen er mesterlig orkestrert, med trekantede arrangement som guider blikket innover. Lyset lyser opp de sentrale figurene, som står i kontrast til de dempede brune og grå tonene som omgir scenen. Draperiene rundt dem rammer øyeblikket forsiktig inn, og skaper en nesten teateraktig intimitet. Den følelsesmessige innflytelsen er ubestridelig, og gjør betrakteren til mer enn bare en observatør, men til en følelsesmessig deltaker i denne hjerteskjærende fortellingen. Historiens lys kan dette verket resonere med temaer av klassisk heltemot og lidelse, og vekker både mytologiske referanser og universelle menneskelige følelser.