Scenen utfolder seg i en skyggefull hule hvor et mytologisk drama fanges med imponerende dybde. En muskuløs, nesten naken figur står til venstre, blikket festet på en truende flerhodet slange som snor seg i midten. Fargepaletten i skumringen — myke blå og grå nyanser blandet med jordfarger og svake røde toner — forsterker spenningen mellom helten og monsteret. Solnedgangen titter frem gjennom den steinete åpningen i bakgrunnen, og kaster et svakt lys som står i sterk kontrast til det mørke, røffe omgivelsene.

Kunstneren bruker mesterlig klar- og mørkeskiller for å fremheve teksturene i menneskehuden mot hydras glatte, truende skjell, mens komposisjonen leder blikket i en elegant bue fra helten til dyret. Den emosjonelle intensiteten er påtakelig; en blanding av trussel, fortvilelse og heltemod fyller luften. Verket, malt på slutten av 1800-tallet, speiler den romantiske fascinasjonen for gamle myter og den opphøyde kraften i naturen og menneskets ånd, og er en tidløs utforskning av mot i møte med overveldende motgang.