I dette uttrykksfulle kunstverket lener to eteriske figurer seg over en glitrende damm, deres trekk belyst av det myke lyset fra en usynlig sol. Det delikate spillet av pastellfarger i klærne deres—den ene iført en lavendeldrapering, den andre i myk rosa—gjenspeiler den milde sjarmen i scenen. Når de ser ned i vannet, blir betrakteren dratt inn i deres intime øyeblikk, en dyp blanding av nysgjerrighet og melankoli. Waterhouse utmerker seg i å fange bevegelsen i formene deres, som om de både er en del av landskapet og litt atskilt fra det, nesten som om de kunne sveve bort når som helst—en eterisk forbindelse til de mytologiske temaene kunstneren ofte utforsker.

Den frodige bakgrunnen, gjennomtvevd med grønt og delikate blomster, forsterker enda mer denne følelsen av irrealitet. De naturlige elementene ser ut til å omfavne figurene, og skaper en harmonisk, men skjør balanse mellom virkeligheten og den fortryllende mytologiske riket. Dette verket resonerer dypt; det vekker følelser av lengsel og ro, idet det bringer frem historier om tapte kjærligheter og gamle hviskede legender. Dette mesterverket, subtilt rikt på tekstur og følelser, viser Waterhouses evne til å veve det mystiske med det velkjente, og inviterer betrakteren til å gå inn i en verden der skjønnhet og forgjengelighet sameksisterer.