I denne fengslende scen sitter en kvinne stille inntil en mur av murstein, utstrålende en følelse av fred og tilfredshet mens hun er opptatt med å strikke. Omgitt av blomsterpotter og planter, er hun iført et flytende, mykt grønt skjørt som reflekterer den viktorianske smaken, komplementert med et mykt sjal som henger elegant over skuldrene hennes. Miljøet er intimt, nesten hemmelig – mursteinsveggen fungerer ikke bare som bakgrunn, men også som et terskel til en annen verden, en som antyder fellesskap og forbindelse. Over muren lener to nysgjerrige figurer seg inn; ansiktene deres er uskarpe, men stillingen deres formidler en blanding av interesse og lekenhet. Dette blir en kraftig uttrykk for sosial interaksjon, og bygger en bro mellom ensomhet og fellesskap.

Teksturen på mursteinsmuren kontrasterer vakkert med kvinnenes bekledning, og fremhever varmen i omgivelsene. Fargepaletten er rik, men dempet, med jordfarger på muren og livlige innslag fra blomstene som livner opp den totale komposisjonen. Waterhouse har mesterlig fanget lyset som siler gjennom trærne, kaster myke skygger og gir scenen en rolig atmosfære. Det vekker en følelse som minner om en lat søndag ettermiddag, noe som får oss til å lengte etter slike dyrebare øyeblikk av stillhet. I konteksten av 1800-tallet gjenspeiler dette verket ikke bare de sosiale forventningene til kvinner, men lar oss også se deres enkle gleder og samfunnsforbindelser som vevde det sosiale stoffet i sin tid.