I dette skremmende og gripende bildet ligger en livløs figur utstrakt på en snødekt overflate; kvinnens lange, bølgende hår sprer seg i en myk bevegelse rundt skuldrene hennes, i kraftig kontrast til den delikate hvitheten. Kroppen hennes, delvis naken og innhyllet i et rikt, karminrødt stoff, gir en følelse både av sårbarhet og styrke. Kunstnerens dyktige bruk av naturalisme inviterer seeren til å føle kulden av miljøet rundt henne, noe som forsterker den emosjonelle impakten av scenen. Dueflokker samler seg nysgjerrig i nærheten, og tilfører et særpreget lag til fortellingen, som om de sørger eller stillferdig vitner om hennes tragiske skjebne.

Fargepaletten domineres for det meste av jordtoner; de myke brune og dype røde fargene på klærne drar blikket, mens den iskalde hvite snøen gir en følelse av kulde som gjennomtrenger verket. De dempede tonene forsterker den dystre atmosfæren, og vekker følelser av tap og ro. Waterhouses grundige oppmerksomhet på detaljer er tydelig i teksturene av klærne, de delikate fjærdraktene til fuglene, og i den rolige, nesten drømmeaktige kvaliteten av lyset som strømmer over scenen. Denne fremstillingen av døden er ikke bare en slutt, men en invitasjon til å reflektere over skjønnheten og tragedien i menneskelig eksistens, og fanger et flyktig øyeblikk som gjenklanger i hjertene til alle som betraktes det.