I denne gripende fremstillingen står en kvinneskikkelse nesten i silhuett, kledd i et dypt svart plagg som absorberer lyset rundt seg. Hennes uttrykk, gåtefullt og urokkelig, fanger blikket til seeren, samtidig som det antyder en indre konsentrasjon. Fargepaletten domineres av mørke grønne og brune toner, med et mykt lysspill som kaster dansende nyanser over lerretet, og skaper en atmosfære av rolig refleksjon. Kunstnerens teknikk er bemerkelsesverdig, da han bruker løse penselstrøk som gir en etereal kvalitet, og visker ut grensene mellom figuren og bakgrunnen; fargene smelter sammen og danner en helhet som fremkaller sjelens fine skygger.

Komposisjonen setter kunstnerisk i kontrast den solide formen av kvinnen med den abstrakte antydningen om en struktur i nærheten, kanskje et bord eller en sokkel, fremstilt i en intens grønn som står i kontrast til mørket i antrekket hennes. Denne dualiteten skaper en dimensjon, trekker blikket til seeren dypere inn i scenen. Man kan føle en påfallende følelse av isolasjon eller kontemplasjon som stråler ut fra hennes holdning, og inviterer til ettertanker om identitet, tilstedeværelse og fravær. Historisk sett ligger dette maleriet i tråd med de dominerende temaene fra det 19. århundre, og reflekterer endringene mot modernitet i følelsesmessig uttrykk og utforskning av den menneskelige tilstand, og preger det kunstneriske landskapet i sin tid.