I dette gripende verket marsjerer en prosessjon av soldater iført tunge vinterfrakker gjennom et snødekt landskap, deres silhuetter står ut mot snøen som dekker bakken. Figurene, kledd i dempede og jordnære farger, smelter inn i den kalde scenen, noe som antyder både enhetligheten i militærlivet og krigens dystre realitet. Holdningen til hver soldat forteller en historie: hodene bøyd under vekten av utstyret og kulden fra omgivelsene, de fremstår mer som skygger som beveger seg gjennom et spøkelsesrike enn som livfulle individer. De omkringliggende trærne, med sine vridde og nakne grener, danner en skjelettaktig ramme rundt gruppen, og bidrar til følelsen av ødeleggelse og utholdenhet. Kunstneren mestrer spill av lys og skygge, og fanger det myke, diffuse lyset fra en vinterdag som ytterligere fremhever kulden i reisen deres.

Den kompositoriske oppstillingen gir dybde til scenen, og leder blikket vårt langt borte, der uklare figurer antyder en fortsatte vei utenfor stien, og gir en følelse av en uendelig marsj. Fargepaletten, dominert av myke grå- og bruntonekser, forsterker ødeleggelsen og kulden, og vekker følelser av nostalgi og refleksjon. Man kan ikke unngå å føle vekten av historien og byrden av oppofrelsen som disse soldatene bærer; det er en høytidelig skjønnhet i marsjen deres som gjenspeiles i betrakteren lenge etter at de har snudd seg bort. Dette verket inviterer til ettertanke om pliktens natur, miljøets hardhet, og de ofte oversette historiene om dem som tjener i stillhet, mens de nøler seg gjennom både fysiske og følelsesmessige kriser av krig.