Denne gripende scenen viser en ung thrakisk jente som ømt bærer det avkuttede hodet til Orfeus, hvilende på lyren hans. Komposisjonen er intim, men ladet med mytisk tragedie, der jentas milde uttrykk står i kontrast til den livløse roen i Orfeus’ hode. Den rike, jordnære fargepaletten domineres av dype grønne, røde og brune toner som smelter sammen med den klippefylte, dystre bakgrunnen som antyder et vilt og urørt landskap. Den detaljerte gjengivelsen av tekstiler og teksturer inviterer til taktil appresiasjon, mens det myke, diffuse lyset gir scenen en nesten drømmende, melankolsk aura.

Den vertikale, tett fokuserte komposisjonen fremhever den emosjonelle forbindelsen mellom figurene. Bakgrunnens tåkete og dempede kvalitet står i kontrast til det detaljerte forgrunnen, noe som forsterker følelsen av dybde og tidløshet. Historisk sett henter verket inspirasjon fra klassisk mytologi, og vekker den tragiske skjebnen til Orfeus, hvis musikk kunne fortrylle selv de døde. Den emosjonelle effekten er dyp; man kan nesten høre den stille klagen som bæres med vinden, og føle tyngden av tap og hengivenhet. Dette mesterverket legemliggjør en romantisk fascinasjon for myte, følelse og kunstens sublime kraft.