En rolig scene utfolder seg ved en stille elv, der en liten, slank pram glir lydløst gjennom det myke speilbildet av en overskyet himmel. Penselstrøkene er flytende og teksturerte, og fremkaller en følelse av tåkete realisme fylt med stemningsfull melankoli. Jordfargene – sepia-brun, myke okertoner og dempede grønntoner – blandes harmonisk sammen og gir maleriet en naturlig, høstinspirert palett som føles både intim og vidstrakt. Komposisjonen er mesterlig, og leder øyet fra de tette, skyggefulle trærne som rammer inn sidene, mot de svake silhuettene av fjerne bygninger som er tilslørt av tåke. To enslige figurer befinner seg i båten; detaljene er minimale, men deres nærvær tilfører et gripende narrativ av ensomhet og stille samspill med naturen.

Kunstnerens teknikk kombinerer impresjonistisk spontanitet med en øm observasjon av naturens rolige øyeblikk. Vannoverflaten er malt med løse, horisontale strøk som skildrer elvens langsomme, nesten stille bevegelse, mens de tynne skyene på himmelen antyder en forestående endring i været eller tidspunkt på døgnet. Det er en melankolsk ro i dette verket – man kan nesten høre det myke plasket av vannet og raslingen av høstløv. Historisk sett hører dette verket til tradisjonen av europeiske landskapsmalere som utforsker samspillet mellom lys og skygge i naturen, og fanger en beskjeden og tidløs skjønnhet som inviterer til ettertanke og nostalgi.