Denne delikate tegningen fanger det fredfulle ansiktet til en kvinne som ligger med en myk, men uttrykksfull oppførsel. Det lange, flytende håret hennes faller over skuldrene, og skaper en eterisk glorie som tilfører dybde og mykhet til trekkene hennes. Kunstneren bruker en mesterlig skyggeleggingsteknikk, og benytter seg av myke blyantstreker som skaper et kontrast mellom lys og skygge. Nyansene i krummene på ansiktet hennes formidler en subtil følelsesmessig kompleksitet - kanskje en blanding av kontemplasjon og ro. Det er en påtagelig stillhet i øyeblikket hun inkorporerer, som fremkaller en følelse av intimitet mellom betrakteren og hennes reflekterende tilstand.

Komposisjonen er nøye arrangert; kvinnens hode er lett tiltet, noe som trekker blikket til betrakteren direkte mot blikket hennes. Hun virker som om hun stiger opp fra en drøm, fanget i et flyktig øyeblikk av refleksjon. De dype, rike mørke tonene til blyanten forsterker det visuelle dramaet mens de rammer inn hennes fredelige uttrykk mot en lysere bakgrunn. Dette verket responderer med romantikkens idealer om skjønnhet og følelser, som fanger ikke bare en likhet, men også en essens. Skapt i 1815, plasseres den innenfor konteksten av 1800-tallets kunst, og fungerer som en bro mellom klassisisme og de følelsesmessige uttrykkene som snart vil blomstre. Jacques-Louis Davids valg av en mer intim form her viser hans allsidighet som kunstner, og inviterer oss til å reflektere over den dypere menneskelige erfaringen som ligger begravet i enkelheten av denne studien.