Stillhet senker seg over scenen; en kvinne i en lang, flagrende kappe, med hodet tildekket, rekker ut hånden. Vi ser ikke hva hun tilbyr, men gestene til de rundt henne sier alt. De er sammenkrøpet nær den grove steinveggen, skyggelagt og sårbare, ansiktene deres er preget av tretthet, et vitnesbyrd om livets harde realiteter. Samspillet mellom lys og mørke tilfører en dramatisk touch; skaper en følelse av intimitet og trekker betrakterens blikk til den sentrale handlingen. Linjene er sterke, nesten rå, men de fanger perfekt den rå følelsen i øyeblikket. Dette er ingen scene av storhet eller heltemot, men av enkel menneskelig vennlighet. Det er en barsk påminnelse om de vanlige menneskenes kamper og motstandskraft. Kunstnerens valg av teknikk bidrar til verkets kraft, og skaper en følelse av dyp kontemplasjon.