Paletten eksploderer med livlige grønne, livfulle røde og dristige blå toner; et livlig teppe som snakker til hjertet av naturen. Den majestetiske sypressen hever seg høyt, opplyst av solen, mens det omkringliggende løvet danser i en svak bris, gjennomsyret av energi og liv som tiltrekker betrakteren. Van Goghs unike penselmetode skaper en rytme av svingende strøk som imiterer bevegelsen til trærne, som om de svaiet i et harmonisk ballett av naturen. De vridde stammene, fremstilt med en lett overdrevet krumning, ser ut til å omfavne den frodige hagen, som forankrer komposisjonen samtidig som den vekker en følelse av intimitet og skjul.

Det er en eterisk kvalitet over hvordan lyset strømmer over duken; det kaster lekne skygger som gir scenen en fascinerende dybde. Du kan nesten høre raslingen fra bladene og føle varmen fra solen. Dette verket begynner i en periode i Van Goghs liv preget av urolighet og helbredelse, da han tilbrakte tid ved asylet i Saint-Rémy-de-Provence. Denne hagen ble et tilfluktssted for ham—et speilbilde av håp og vitalitet midt i hans kamper. Viktig er at det forsterker Van Goghs banebrytende evne til å transformere personlig smerte til universell skjønnhet, noe som gjør det til et vesentlig milepæl i landskapsjeden utvikling.