Den dystre scenen utfolder seg i et dempet rom, et vitnesbyrd om menneskelig kamp inngravert med urokkelig presisjon. En ruvende, monolitisk form, kanskje en kiste eller en barriere, dominerer komposisjonen, og vekten av den presser ned figurene nedenfor. Figurene, skjelettaktige og utmagrede, anstrenger seg og vrir seg under den undertrykkende byrden. Ansiktene deres, forvrengt av smerte og fortvilelse, fremkaller en dyp følelse av lidelse; du kan nesten høre deres kollektive stønn av anstrengelse. Kunstnerens mesterlige bruk av skygge og lys skulpturerer figurene ut av mørket, fremhever deres spinkle rammer og fremhever intensiteten i kampen deres. Det er en kraftfull kommentar om dødelighet og verdens tyngde, gjengitt med rå og urokkelig ærlighet. Komposisjonen er både klaustrofobisk og ekspansiv; figurene er presset sammen, men deres situasjon føles monumental, og reflekterer kunstnerens dype empati for den menneskelige tilstand.