I dette stille verket er betrakteren omfavnet av naturens milde omfavnelse, dominert av myke, matte farger som legemliggjør en rolig atmosfære. Lerretet lever med delikate penselstrøk som fanger essensen av høyt gress som svajer forsiktig ved siden av en stille dam. Stråler av lys ser ut til å filtreres gjennom, og skaper en harmonisk blanding av jordfarger og subtile aksenter av farge i floraen som omgir vannet. Dette fremkaller en følelse av dyp refleksjon; man kan nesten høre den milde hviskingen av vinden som svever mellom sivet. Den glitrende overflaten reflekterer en rik palett av brune, grønne og myke hvite nyanser fra blomstene som ligger blant bladene, og inviterer betrakterne til å stoppe opp og dykke inn i dette naturlige helligdom.

Komposisjonen er utsøkt og leder blikket uten anstrengelse gjennom en sømløs interaksjon av lys og skygge. Inkluderingen av flere planteformer—noen reiser seg modig, mens andre beskjeden grupperer seg—gir dybde og teksturkontrast til maleriet. Det er en påtagelig intimitet i måten kunstneren har valgt å ramme inn scenen; betrakteren føler seg nesten som en stille observatør som fanger et flyktig øyeblikk i en tidløs fortelling. Dette stykket snakker om den romantiske bekymringen for naturen, et direkte speilbilde av kunstnerens dype beundring for den engelske landsbygda og en feiring av den uformelle skjønnheten som finnes der.