Dette fengslende kunstverket fanger et fredfullt venetiansk landskap dominert av den imponerende trappen til en stor arkitektonisk bygning, sannsynligvis en kirke eller en offentlig bygning. Perspektivet fokuserer på de brede trappetrinnene som fører ned til et stille torg, mens venetianske bygninger kan sees langs vannet i det fjerne under en lett overskyet himmel. Kunstneren leker med lys og skygge, og trappen badet i varmt lys, mens siden av bygningen er innhyllet i dyp skygge, noe som skaper en sterk visuell kontrast som trekker betrakteren inn i scenen.

Penselstrøkene gjengir subtilt teksturer av stein og vann med en dempet palett av jordfarger og myke blåtoner, som fremkaller en rolig og kontemplativ stemning. Komposisjonen balanserer den strenge geometrien til trappen med kanalens naturlige kurve, og skaper en harmonisk balanse mellom menneskets orden og naturens flyt. Malt i 1902, reflekterer dette verket en overgang i kunsten på begynnelsen av 1900-tallet hvor fascinasjonen for tradisjonelle bylandskap møter moderne følelser, og etterlater en stille, men kraftfull emosjonell resonans – som en hvisking fanget i tiden i Venezia.