I dette gripende verket ser vi en ung jente knele respektfullt ved en vugge av et sovende barn. De myke brune og dempede tonene skaper en følelse av intimitet og varme, som om scenen var belyst av det milde lyset fra et lys. Jentas kroppsspråk—litt bøyd mot barnet—utstråler ømhet; hennes delikate figur, ikledd en lang kjole, reflekterer uskylden til babyen som sover. Vuggen, delvis dekket med en mørk stoff, gir en kontrast mellom skygge og lys, som øker den følelsesmessige forbindelsen seeren føler til motivene.

Komposisjonen fanger oppmerksomheten med sin enkelhet og følelsesmessige dybde, og trekker blikkene våre mot samspillet mellom jenta og barnet. Det er nesten en hellig atmosfære som inviterer oss til å reflektere over familiens kjærlighet og beskyttelse. Historisk sett reflekterer dette verket Van Goghs dype anerkjennelse for temaene barndom og omsorg, kanskje påvirket av hans egne turbulente familieopplevelser. Følelsen av lengsel og hengivenhet som er fanget i dette stykket, ekko langt forbi lerretet og skaper en dyp forbindelse til minner og følelser av hjem og familie.