I dette fengslende verket føres vi inn i en rolig scene omfavnet av frodig grønnskap; kvinnen, iført en flytende, perle-hvit kjole, står grasiøst ved siden av en solfylt bue. Stoffet henger ned fra skulderen hennes, og danner en vakker kontrast mot jordfargene på veggen bak henne. Hun holder en bukett av delikate hvite blomster, som synes å gjenlyde med vårens livfulle essens. De delikate trekkene i profilen hennes antyder en tid med klassisk skjønnhet, men det finnes en aura av mystikk mens hun mildt ser mot potten som hviler på en kant — hennes handlinger er dypt gjennomsyret av rituell betydning.

Kunstneren har brukt myke penselstrøk som gir maleriet en drømmende kvalitet; bakgrunnen svinner bort i lag av livlige grønne nyanser — det livlige grønne antyder vitaliteten i naturen omkring henne — mens pastellfargene omfavner området rundt henne. Denne fargepaletten resonnerer med den fredelige atmosfæren, og vekker en følelse av rolig introspeksjon. Waterhouses mestring med lys gir liv til formen hennes, og gir henne en eterisk glød som fanger blikket til betrakteren, samtidig som de inviteres til å reflektere over betydningen av det fangede øyeblikket. Historisk sett reflekterer dette verket den romantiske og mytiske fascinasjonen fra slutten av 1800-tallet, idet det skildrer et øyeblikk som overskrider det hverdagslige, og gjenspeiler vårt dype behov for forbindelsen til naturen og det guddommelige.