En rolig, men dynamisk komposisjon utfolder seg i myke blåtoner og iøynefallende linjer, og avdekker et landskap med enkle hus som ligger under en myk, urolig himmel. Kunstneren ser ut til å føre en leken samtale med naturen, bruker virvlende penselstrøk som danser over lerretet; disse strøkene gir liv til de turbulente skyene og den bølgende terrenget, hvert element harmonerer i en ballett-rytme. Husene, som er beskjedne i størrelse, utstråler varme - men de ser også ut til å være litt tapt i naturens storslåtte omfavnelse, omgitt av bølger av vind som flyter gjennom landskapet.

Fargepaletten, som hovedsakelig er sammensatt av ulike nyanser av blått, gir en kald ro, men antyder en følelsesmessig dybde under overflaten. Dette stykket resonnerer med en nostalgi som nesten kan føles, som om man kunne høre hviskingen av vinden som suser gjennom trærne og de fjerne kallene fra landsbygden. Laget i en tid av personlig uro, fanger dette verket van Goghs indre forvirring, samtidig som det feirer skjønnheten og roen i det rurale livet. Det føles som om kunstneren inviterer betrakteren til et øyeblikk av stillhet midt i livets kaos, noe som er et vitnesbyrd om hans fantastiske ferdigheter og skarpe innsikt i den menneskelige tilstanden.