Verket avdekker en drømmende panorama av Londons gåtefulle atmosfære, fanget ved skumring—et mesterverk av ro og introspeksjon. Monets pensel svever lett over lerretet, og former den ikoniske Waterloo-broen av en myk blanding av eteriske nyanser; en fredelig dialog mellom grønne og blå toner vever en fredfull atmosfære. Tåken omslutter scenen, demper konturene av broen, som om den eksisterte i et flyktig øyeblikk, en åpenbaring som trer frem fra et slør av tåke. Betrakterne kan føle at de er vitner til et flyktig glimt av virkeligheten som veves sammen med fantasien, der vannet reflekterer ikke bare den svinnende lyset, men også ekkoene av kunstnerens følelsesmessige anstrengelse for å fange det unnvikende skjønnheten i øyeblikket.

Komposisjonen fremkaller en følelsesmessig respons, gjennomsyret av nostalgi og ærbødighet—det er umulig å unngå å bli tiltrukket av denne rolige utstrekningen hvor den menneskelige tilstedeværelsen forsterkes av sin fravær. De løse penselstrøkene antyder bevegelse, som om scenen puster, og fanger essensen av et av disse magiske øyeblikkene av skumring hvor verden kan fortone seg både intim og uendelig. Monets arbeid her overskrider den rene fremstillingen; det inviterer betrakterne til å dykke inn i nyansene av lys og atmosfære, aktivere sansene og fantasien deres, og gjøre dem til en del av den stille fortellingen som utfolder seg i omfavnelse av skumringen.